Skyggedans (Heftet)

Serie: Nye horisonter 5

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202401870
Kategori: Romanserier
Omtale Skyggedans

 Amanda og barna arbeider på spreng for å holde dørken fri for vann. Da det blåser opp og tåken endelig driver vekk, truer de voldsomme bølgene med å slite sjarken løs fra skjæret. Amanda blir først lettet, men forstår fort at det kan bety slutten for dem alle. Uten fast grunn under kjølen vil båten fylles enda raskere med vann.

– Mor, jeg vil ikke dø! Linneas ansikt var nesten ugjenkjennelig av redsel.
     – Vi skal ikke dø! svarte Amanda sammenbitt og grep den ene sinkbøtta som sto borte ved ovnen. – Finn noe å øse med, og fyll bøtta med vann, befalte hun kort.
    – Men vi synker, mor! Jeg vet at vi kommer til å synke!

UTDRAG FRA BOKEN:
Vannet sivet inn mellom to av plankene i skroget på den gamle sjarken. Som ertende, glinsende ormer buktet det seg ned mot dørken fremme i forpiggen. Litt til høyre for de små elvene rant vannet mer som et tynt, glinsende og skjørt slør over skottet.
     Amanda ble stående som lammet og se på vannet som samlet seg nede på dørken. Først i våte skjolder, så i dammer, som snart ville stige og fylle båten med vann.
     Da ble det brått liv i henne igjen.
    – Johannes! Johannes! Skrikene hennes skar gjennom tåken idet hun stakk hodet opp av luken. Inne i styrehuset kunne hun se Johannes arbeide febrilsk for å få sjarken av det lumske undervannsskjæret. Han hadde tatt av seg lua. Håret lå klistret til hodebunnen av svette. – Johannes … vi synker! Hun kom seg opp på dekk og rev opp døren til styrehuset. – Johannes, hører du ikke! Vi tar inn vann! Vi synker! skrek hun og begynte å slite i ermet på losjakken hans da han ikke svarte.
    – Nei, vi synker ikke. Bare vi kommer oss av skjæret …
    Hun kunne høre på stemmen hans at han var redd, og redselen gjorde ham sint.
    – Jo, Johannes, vi synker, ropte hun med panikk i stemmen. – Båten tar inn vann! Det renner inn mellom bordene og skottet. Det må være slått hull i dem under grunnstøtingen!
Endelig var det som om ordene hennes nådde inn til ham. Han snudde seg sakte mot henne, og nå kunne hun se sin egen redsel gjenspeile seg i de grønne øynene hans. Svetten perlet på pannen hans til tross for at det var kaldt oppe i styrehuset.
    – Vent her. Hold båten stødig opp mot været, sa han hest og nærmest skjøv henne inn mot roret. Så forsvant han under dekk.
    Amanda kunne høre ungenes gråt opp til seg der hun sto og klamret seg til det vesle roret med iskalde fingre. Med blikket rettet inn i den tette tåken ba hun gråtende til Gud om at Han måtte berge livet deres. Dette fortjente ingen av dem. Om det var hennes synder Han ville straffe, så måtte Han bare gjøre det. Men Han måtte da i rettferdighetens navn spare ungene og Johannes.
    Hun kunne se på Johannes’ bleke og fordreide ansikt da han kom opp i styrehuset igjen at han ikke levnet mye håp for dem nå.
    – Jeg må prøve å få henne av skjæret, sa han med en stemme som for Amanda lød fremmed og fordreid av redsel. – Gå ned til ungene. Be dem om å ta alt de kan finne av bøtter og kar, så kan de øse opp vann fra dørken. Du tar håndpumpa og begynner lensingen. Jeg har vist deg hvordan du gjør det, har jeg ikke?
        – Jo. Amanda hadde vært såpass mye på sjøen sammen med ham at hun hadde rukket å lære seg en del sjømannskap. I hvert fall visste hun at det fantes en lensepumpe om bord. Men hun hadde aldri brukt den. – Dere klarer ikke å få vannet opp leideren og ut i sjøen igjen, det blir for tungt, så det skal jeg ta meg av, fortsatte han anstrengt. – Bare fyll alle karene med …
     Amanda lot ham ikke fullføre setningen før hun forsvant ned til barna igjen. Linnea satt på kanten av køya og holdt rundt begge brødrene. Alle tre gråt. Amanda krympet seg da hun så den nakne redselen i de tre barneansiktene. Dette var noe ingen unger skulle behøve å oppleve. Et øyeblikk følte hun et svart raseri mot Gjertrud og Arthur, som hadde sendt dem ut i denne kummerlige og uvisse tilværelsen. Og til Arnt, som hadde kommet tilbake til Krogmovika som en annen kronprins og overtatt både styring og stell. Sinnet og hatet overskygget redselen et øyeblikk, før hun innså at det verken var tid eller rom for slike følelser nå. Dørken var helt oversvømt av vann, som skvulpet oppover skottet. Nå måtte det handles.
    – Mor, jeg vil ikke dø! Linneas ansikt var nesten ugjenkjennelig av redsel.
     – Vi skal ikke dø! svarte Amanda sammenbitt og grep den ene sinkbøtta som sto borte ved ovnen. – Finn noe å øse med, og fyll bøtta med vann, befalte hun kort.
    – Men vi synker, mor! Jeg vet at vi kommer til å synke! Linnea så anklagende på henne, som om hun nektet å høre på tomme løgner når drukningsdøden lå der og skvalpet rundt føttene på dem.
    – Her, ta denne! Amanda rakte henne et vaskefat. – Og Jakob, Toran, ta hvert deres øsekar. Fyll denne bøtta …
    Ungene nølte bare noen sekunder, så beveget de seg sakte bort fra køya og begynte å øse sjøvann opp fra dørken og fylle i bøtter og spann som Amanda hadde funnet frem. Selv gikk hun bort og grep håndtaket på lensepumpa og begynte å arbeide febrilsk med den for å få pumpet ut så mye vann som mulig. Hun pumpet til det verket i armene, og pustet lettet ut da Johannes kort etter kom ned til dem. Selv om han ikke var Gud selv, og ikke kunne utrette mirakler, følte hun alltid en spesiell trygghet når han var i nærheten.
    – Jeg får henne ikke av skjæret uten hjelp, sa han tungt. – Men det er like greit. Så lenge hun ligger på grunn, synker hun ikke. Vi må bare ligge her til tåken letter, så får vi håpe at det dukker opp en båt med folk som får øye på oss.
    – Og i mellomtiden har vel vi sunket … Amanda tidde brått og innså at hun måtte være forsiktig med hva hun sa for ikke å skremme barna enda mer.
    – Du hørte hva jeg sa, sa Johannes strengt. – Vi synker ikke så lenge vi ligger opp mot skjæret. Nå må vi konsentrere oss om å få tømt ut vannet fortere enn det siger inn. Han kastet et blikk bort på forpiggen, der vannet nå rant i betraktelig striere strømmer enn det hadde gjort til å begynne med. Nede på dørken sto vannet dem nesten opp til anklene.
    – Johannes.
    – Ja, Amanda.
    Hun kunne se den svarte fortvilelsen i øynene hans, og på ny våknet raseriet og hatet mot resten av familien, som hadde sendt dem ut i dette uføret, og som indirekte ble skyld i deres død dersom det skulle gå helt galt. Hadde hun vært same, ville hun ha gandet både Arnt, Arthur og Gjertrud og sendt alskens sykdommer og forferdelse over dem, tenkte hun. Men i neste øyeblikk ba hun raskt Gud om tilgivelse for slike tanker. Det var ikke pent av henne å tenke slik. Gud kunne finne på å straffe henne for hennes ondskap. Og akkurat nå, da hun kanskje sto på terskelen til døden, var det vel viktigere enn noen gang å ha rene, gode tanker.

Til toppen

Andre utgaver

Skyggedans
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien