Søstre (Heftet)

Serie: Arvesynd 18

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Arvesynd
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202402266
Kategori: Romanserier
Omtale Søstre

Mali og hennes nærmeste gjennomgår et mareritt. Børen er så tung at Mali ikke tror hun makter å bære den, men livet må gå videre. Vesledatteren til Herborg og Oja skal døpes, og Laura tropper opp i selskapet – ubedt. Hun gjør Mali rasende med alle hentydningene sine, og hun flørter åpenlyst med Håvard. Dorbets bryllup står også for døren. Mali ser på sin vakre, sorgløse datter og gjør seg tanker om fremtiden hennes.

– Å vara gift er ikkje berre ei dans på roser, Dorbet. Ein lyt gjera det best ut av det livet ein får. – Det hørtest kjøle dystert ut, sa Dorbet. – E skal få han Ola til å tak meg med til byen og på festa. E har ikkje tenkt å gå rundt i forkle og hodeskaut dag ut og dag inn og berre vara prektig ungkjerring. Det var nettopp det Mali var redd for. Hun håpet Dorbet ville vokse med oppgaven. Hvis ikke … Hun skuttet seg. Det lå alltid som en nagende uro i underbevisstheten hennes at Dorbet skulle finne på noe dumt. – Må du verta løkkelig, Dorbet min, sa hun lavt.

UTDRAG FRA BOKEN:
Mali tok et skritt tilbake og betraktet Dorbet som sto midt på soveloftsgulvet. Øynene hennes var blanke.
– Du er så vakker, sa hun litt grøtet og strøk en finger nedover det myke kinnet til datteren. – E har alder sett ei vakrar brur enn du, litl-dråka mi.
Dorbet svingte seg langsomt rundt. Den hvite, enkle kjolen satt perfekt på henne og fremhevet den slanke, men feminine kroppen. Skjørtet bruste ut i lag på lag av tyll og fikk midjen hennes til å virke enda smalere enn den var. Kjolen var ikke blitt for trang, slik hun hadde fryktet da hun oppdaget at hun var gravid. Moren hadde hatt rett: Hun var tydeligvis i smalmåneden, som de kalte det.
Det store håret var samlet i en tung knute i nakken. Fra den lille, elegante kronen hun hadde på hodet, fosset det lette sløret som skumvirvler rundt ansiktet hennes. På sengen lå brudebuketten som var kommet fra blomsterbutikken inne i Surnadalen tidlig på dagen. Den var også spesiell; ikke så stor og prangende som det mange brukte nå for tiden. Dorbet hadde selv fortalt Ola hva hun ønsket, så det var røde og hvite roser som dominerte den vakre buketten.
– E får fara, e no, sa Mali. – Han Håvard venter. Og Ola sitt klar på tunet i karjolen frå Granvold. Når e har gått, kan du trygt gå ned. Da får ingen sjå deg føre du kjem inn kyrkjedøra, smilte hun. – Ja, bortsett frå Ola da. Skal tru ka han synes! Det er godt at det er Granvolddrengen som kjører. Ola kjem til å miste både munn og mæle.
Hun bøyde seg frem og kysset Dorbet lett på kinnet.
– Løkke til, ban, sa hun rørt.
– Du gret no vel ikkje, mor?
Dorbet tok moren om skuldrene og så på henne. – Nei – eller jo, e gjer visst det, sa Mali og strøk seg over ansiktet. – E tenkjer på at ho Ruth skull ha fått vore med på det her. Ho hadd gledd seg slik over å sjå deg så løkkeleg. Bryllupsdagen hennes var ikkje . . . ikkje så . . .
Mali brøt av og tidde. Strøk seg over ansiktet igjen og rensket stemmen.
– Og så kan e liksom ikkje fatte at du fløtter heimafrå i dag, fortsatte hun lavt. – No har e inga døtre att her heime.
– Det er ikkje langt til Granvold, da, sa Dorbet trøstende og klemte moren. – E kjem til å stikk innom Stornes så ofte at du mest ikkje merker at e er fløtta. Du mister ikkje meg, mor.
– Du vert ungkjerring no, sa Mali og strøk unna et lyst hårstrå fra ansiktet hennes. – Det er mykje arbeid og mykje å lær. Mått det gå deg vel, ban. Å vara gift . . .
Hun tidde og løftet opp brudebuketten og stirret blindt på den. Plutselig sto hennes egen bryllupsdag for henne – den dagen da hun ble gift til Stornes. Hun hadde vært en vakker brud, hun også. Det gikk fremdeles gjetord om det i bygda. Men hun hadde ikke vært like strålende forventningsfull som Dorbet, tenkte hun med et sårt stikk i brystet. Det var heldigvis stor forskjell på datterens bryllupsdag og hennes egen. Ola Granvold var ingen ny Johan. Ingen ny Samuel Langmo heller. Dette ekteskapet ville ikke bli som Ruths, tenkte hun og måtte tørke tårene igjen. Dorbet og Ola hadde alle muligheter til å bli lykkelige og få det godt sammen. Likevel følte Mali en vag uro. Dorbet var så spesiell. Hun hadde så store forventninger til livet, så høytflyvende drømmer og urealistiske tanker. Mali var redd hverdagen fort ville føles grå og kjedelig for henne. Dorbet passet ikke til hverdager, tenkte hun. Det hadde hun aldri gjort. Men som ungkone på en gård ville hun fort oppdage at livet besto av flest hverdager. Hvordan ville hun møte dem?

Til toppen

Flere bøker av Anne-Lise Boge:

Bøker i serien