Tårer av is (Heftet)

Serie: Livet i Bergfoss 16

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet i Bergfoss
Serienummer: 16
ISBN/EAN: 9788202373214
Kategori: Romanserier
Omtale Tårer av is
Tre fremmede har søkt tilflukt i Bergfoss, en ung kvinne på flukt med barnet sitt og en eldre mann på leting etter sin fortid. På forunderlig vis flettes deres skjebner sammen.
Ulf har all grunn til å være stolt av Bergfoss Auto, men flere av hans ansatte sliter med personlige problemer: Asbjørn og Sylvia må leve med en tung dom fra legen, og Asbjørn sverger hevn over den som kastet ulykken over dem. Og hvilken dyster hemmelighet bærer Theo på - han som er så vellykket, både som bilselger, mann og far ...

Ulrikke trakk lett på skuldrene og skulle til å fortsette tilbake til arbeidsrommet da Theos stemme med ett fikk henne til å spisse ørene. Han snakket høyt nå, og hun kunne ikke unngå å høre den siste setningen. Det våger du ikke! Det lød som en advarsel.

UTDRAG FRA BOKEN:
Beate Strand lyttet forvirret. De tre jentene var både ivrige og ikke så rent lite oppskaket da de fortalte om en eldre mann som var forsvunnet. Grete Lien viste stor bekymring for at det kunne ha hendt ham noe, og Samira Jakobsen opplyste at hun hadde ringt lensmannskontoret. Hedda Våge var først noe usikker på om de kanskje hadde handlet for raskt, men resepsjonisten konkluderte likevel med at det var bedre å være føre var. Dessuten var dette en mann som hadde kommet for å møte Johan Hegge. De regnet med at Beate kjente ham fra før.
Etter å ha fått alle fakta på bordet beroliget Beate dem med at de hadde gjort det riktige. Hun sa også at hun trodde at alt helt sikkert ville gå bra. Inne på sitt eget kontor fortsatte hun å gruble over den merkelige historien. Det var i grunnen svært lite hun forsto. Det virket ganske besynderlig alt sammen. Hvem var denne mannen som hadde spurt etter faren hennes? I hvilken sammenheng hadde de to møtt hverandre? Hvilken forbindelse var det mellom dem? Var han en venn, eller kanskje en fjern slektning? I så fall, hvorfor hadde aldri faren fortalt henne om ham?
Blikket hennes gikk til bildet av foreldrene som hang på veggen på den andre siden av kontoret. Dette var altså en person som ikke visste at Johan Hegge hadde vært død i snart tolv år. Bare det var merkverdig i seg selv, tenkte Beate. Det var derfor utelukket at han kunne være en ganske vanlig forretningsforbindelse. Så hvem var han da?
Beate sukket. Hun ristet forvirret på hodet og tente seg en sigarett. Sammen med Bård hadde hun tilbrakt en rolig og fredelig helg i Jämtland. De hadde feiret femtiårsdagen hennes med isfiske, nøyaktig slik som hun ønsket. Begge hadde klart å koble av fra stress og mas, for deretter å komme hjem til det rene kaos.
Det kom til å bli en travel og hektisk dag. En av gjestene hennes var blitt borte, og snart ville politiet sette i gang en leteaksjon. Det var ikke første gang. Det hendte dessverre ofte at turistene kom på villspor. Beate bestemte seg for å vente litt før hun tok kontakt med Bård. Det var ikke så mye annet hun kunne gjøre heller. Hun kunne ikke være behjelpelig med opplysninger om den savnede.
Martin Pavlow. Hun gjentok navnet for seg selv. Prøvde å huske om hun noen gang hadde hørt faren nevne ham. Men nei, Beate ristet på hodet. Det var et ukjent navn. Hun tenkte på det Hedda Våge hadde fortalt. En eldre mann, sikkert over åtti. Pent antrukket. Amerikansk statsborger, som i tillegg snakket feilfritt norsk. Hun kunne bare ikke begripe hvem han var, eller hvilken forbindelse det var mellom Pavlow og Johan Hegge. Var det slik at faren hadde hatt en hemmelighet som han hadde holdt skjult for henne?
For bare noen få dager siden hadde hun sittet og sett på fotografiet av foreldrene. Hun mintes dem begge og tenkte samtidig på at hun aldri hadde kjent faren slik som hun gjerne skulle ønsket. Nå gikk også tankene hennes til dagbøkene som Johan etterlot seg da han døde. Kanskje hadde han skrevet om Martin Pavlow og hva slags forhold det var mellom dem? Dessverre ville hun aldri få vite det. Hun fikk aldri lest farens dagbøker. Sammen med mange andre minner fra fortiden ble de fortært av flammene da våningshuset brant.
Beate stumpet sigaretten i askebegeret. Hun stirret søkende på portrettet av foreldrene. Øynene hennes dvelte lenge ved farens ansikt, som om hun ventet å få et svar fra det tause fotografiet. Hvem er han? grublet hun videre. Hvem er Martin Pavlow? Hvem er denne mannen som tydeligvis kjente faren hennes? Spørsmålene sto i kø, likeså spenningen etter å få svarene. Beate merket at nysgjerrigheten hennes var pirret til bristepunktet. Hun begynte å bli svært utålmodig etter å få møte Martin Pavlow. Kanskje kunne han fortelle henne mer om faren?
Hun rynket pannen. Før hun kunne få svar på spørsmålene, var det en viktig ting som måtte gjøres. Først måtte de finne mannen.

Lensmann Bård Larsen stirret oppgitt ut av vinduet. Den første arbeidsdagen etter en hyggelig og avslappet helg med Beate hadde startet med en melding om savnede mennesker. Bård drakk kaffen i små slurker mens han fortsatte å se ut av vinduet. Han tenkte best på den måten. Det var en fin januarmandag. Etter de siste ukene med regn hadde solen igjen tittet frem. Et par kuldegrader i luften vitnet om at det fortsatt var vinter. Sannsynligvis ville det komme snø snart også.
Bård trakk på smilebåndet. Beate klaget mye over den manglende snøen. Selv trøstet han henne så godt han kunne, og forsikret henne om at turistene hennes helt sikkert snart ville få muligheten til å boltre seg i hvitt gull. Vel, tenkte han og helte i seg resten av kaffen. Med minusgrader kan hun i hvert fall bruke snøkanonene.
Det banket lett på døren, og Jørn Jakobsen kom inn.
– Det var da som fanden! Er det blitt en ny trend å leke gjemsel! utbrøt lensmannen etter at betjenten hadde orientert ham om at også en av gjestene ved feriesenteret var forsvunnet.
Bård hadde nettopp fått beskjed fra sin kollega ved Fjelldal lensmannskontor om at en kvinne og et barn hadde stukket av fra asylmottaket. Det kunne ikke utelukkes at rømlingene hadde funnet veien til deres område. Tatt i betraktning at asylmottaket lå like ved kommunegrensen til Bergfoss, var sjansene ganske store for akkurat det. Bård lovte at de skulle holde utkikk etter de to, og gi beskjed hvis de oppdaget noe mistenksomt.
– Når skjedde dette? ville Jørn vite.
Bård ristet på hodet. Han var synlig irritert.
– De visste ikke. Han slo oppgitt ut med en hånd. – Bestyreren ved asylmottaket antok at de to måtte ha blitt borte en eller annen gang i løpet av helgen.
– Såpass altså! Jørn var enig med sjefen i at rutinene der i gården mildt sagt virket temmelig pussige.
– Hvilke andre opplysninger fikk du?
– Kvinnens navn er Anna Rodnina. Hun er tjuefire år. Gutten er seks, og heter Aleksej. De skal visstnok komme fra Russland. Men … Bård møtte blikket til betjenten. – Det råder stor usikkerhet om det meste når det gjelder disse to. Lensmannen i Fjelldal kunne fortelle at de mest sannsynlig har oppgitt falsk identitet.
– Vi vet med andre ord ikke hvem vi leter etter, konkluderte Jørn.
– Nei.
Etter det korte svaret reiste lensmannen seg. Han nikket til den andre.
– Det er på tide at vi setter i gang. Hvem nå enn disse menneskene er, det er vår jobb å finne dem. Alle tre, la han til etter en kort tenkepause.

Til toppen

Andre utgaver

Tårer av is
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Synnøve Eriksen:

Bøker i serien