Troløs (Heftet)

Serie: Sønnavind 58

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 58
ISBN/EAN: 9788202396442
Kategori: Romanserier
Omtale Troløs
Endelig får Elise høre nyheter om Spurven, og selv om han er alvorlig syk, gleder hele familien seg over at han er funnet. Men i verksmesterboligen blir hun bryskt avvist av datteren, og hos Elise blusser den gamle mistanken opp: Er ikke Jensine tro mot Vidar?
En kveld bestemmer hun seg for å besøke Jensine og lille Rosalind igjen. Heller ikke denne gangen slipper hun inn, og plutselig hører hun et forferdelig rabalder innenfor!

Elise følte seg desperat. Noe hadde skjedd der inne, og her sto hun hjelpeløs uten å kunne komme inn!
«Jensine?» hylte hun ut. «Lukk opp døren!» Hun rusket i håndtaket igjen, så hardt at hun var redd hun skulle rive det i stykker. «Jensine! Lukk opp!»
Brått hørte hun noen ta kroken av, og døren ble revet opp. Innenfor sto en halvnaken ung mann med oppspilte, redde øyne. «Rosalind har falt ned loftstrappen!» utstøtte han med et hikst.


UTDRAG FRA BOKEN:
Vidar gikk saktere jo nærmere han kom verksmesterboligen. Samtidig klarte han ikke la være å tenke på det Sonja hadde fortalt. Hvis det var sant som hun sa, var Marcus Moen en jentefut. Sonja hadde aldri sett ham sammen med kona. Men var det så rart? Sonja arbeidet hele dagen og kom hjem et par timer senere enn kontoristene.
Samtidig merket han at han begynte å bli mistenksom. Jensines underlige oppførsel da han kom, avisen, kaffekoppene og knirkingen i loftstrappen sammen med det Sonja hadde sagt, satte fantasien i sving. Da han kom frem til grinden, åpnet og lukket han den så stille han kunne, smøg seg langs husveggen frem til hushjørnet og gikk varsomt frem til trappen.
I det samme hørte han stemmer innenfor, en mann- og en kvinnestemme. Han ble stående og lytte. Han hørte Jensine le, og en mann som snakket muntert. Hjertet slo fortere, mistanken gikk over til sinne. Han hastet opp de tre trappetrinnene og rev døren opp. Ved kjøkkenbordet satt Jensine og en fremmed, ung mann. Det måtte være leieboeren.
«Hallo, Vidar.» Jensine virket ikke det minste brydd. «Du må komme og hilse på vår nye leieboer, Marcus Moen.»
«Jeg trodde du var dårlig.» Han hørte selv at stemmen hans var fylt av mistenksomhet.
«Jeg var det, men jeg er det heldigvis ikke nå lenger.» Hun var kledd i den tynne sommerkjolen som føyde seg mykt etter kroppen. Den øverste knappen manglet. Hvordan kunne hun finne på å være så tynnkledd når det var blitt så kaldt ute og hun attpåtil hadde vært dårlig? Det slo ham at kjolelivet avslørte mer enn sømmelig var, han kunne se brystvortene gjennom det tynne stoffet.
Marcus Moen hadde reist seg og rakte ham hånden. «Det er et trivelig hus dere har. Min kone og jeg ble så glade da vi så at kvisten var til leie. I øyeblikket er hun hjemme hos sin syke mor, men jeg håper hun får anledning til å hilse på Dem før De må tilbake til moen.»
Vidar visste ikke hva han skulle si. Sonjas venninne måtte ha tatt feil av herr Moen og en annen.
«Vi blei gla’e, vi òg,» mumlet han omsider, «da tanta og onkel’n te Jensine sku’ fløtte.»
Herr Moen smilte bredt. «Ja, det må ha vært på et beleilig tidspunkt. Dere bodde hos hennes foreldre, var det ikke så?»
Vidar nikket. «Det va’kke lett å få tak i no’, og ikke hadde vi mye penger heller.»
«Jeg hører at De driver et flyttebyrå?»
«Vi kaller’e et ryddefirma, for vi hjælper ikke bare folk med å fløtte, men vi kjører bort gammalt skrot også.»
«Da har De lastebil, skjønner jeg.»
«Nei, hest og vogn. Hesten og vogna står i den gamle stallen hos foreldra te kona mi.»
«Har De vokst opp her i strøket?»
«Nei. De første åra bodde jeg i Vika, men etter atte jeg kom hjem fra ...» Han tidde og kjente at han ble het i kinnene.
«Fra Bastø,» hjalp Jensine ham. «Mor og far hjalp ham ut av skolehjemmet og tok ham til seg som sin egen sønn.»
«Og da fant dere hverandre, forsto jeg,» kom det muntert fra leieboeren.
Vidar så vekk uten å si noe. Han syntes det var dumt sagt.
Han gikk bort til knaggen og hengte av seg jakken og lua, deretter gikk han inn i stuen, tente lampen og satte seg med et nummer av Hvepsen som lå på bordet. De hadde vanligvis ikke råd til å kjøpe blader, kanskje Jensine hadde lånt det av noen.
Når Jensine ikke hadde vist tegn til at hun ønsket å ha ham sittende sammen med dem ved kjøkkenbordet, hadde han ikke lyst til å trenge seg på. Han begynte å lese noen av vitsene, humret litt, men i neste øyeblikk begynte tankene å dvele ved synet som hadde møtt ham da han kom inn og ved det Sonja hadde fortalt. Jensine hadde ikke virket det spor syk. Hun hadde absolutt villet at han skulle gå opp til Elise og Johan fordi hun ikke orket å ha noen rundt seg når hun hadde vondt i kroppen, og nå satt hun der så frisk som aldri før, lo og pratet.
Var det noe mellom dem? Hadde hun ikke forandret seg likevel? Han husket godt da hun oppmuntret både Lars og ham og samtidig la seg i høyet med en fremmedkar. Han kjente han ble het i hodet. Var han gift med en skjøge? En gatejente av det lettlivede, ansvarsløse slaget som la seg med mannfolk fordi hun hadde lyst, og ikke fordi hun var nødt for å overleve?
Han reiste seg, klarte ikke sitte stille, kjente opprøret vokse. Helst ville han storme ut på kjøkkenet og slynge sin mistanke mot dem, men klarte heldigvis å la være. Han hadde ingen bevis. Jensine kunne ha vært dårlig og blitt bedre igjen, og hun kunne ha servert Marcus Moen kaffe for å være hyggelig mot ham, slik hun var vant til at moren hennes vartet opp alle som kom innom.
Isteden ble han gående frem og tilbake over stuegulvet til han hørte det skrape i stolben mot kjøkkengulvet og forsto at leieboeren var i ferd med å gå opp til seg selv.
Straks han hørte Marcus Moen i loftstrappen, gikk han ut på kjøkkenet og ble stående midt på gulvet og følge Jensine med øynene. Hun ryddet bort kaffekoppene og lot til å ha det travelt.
«Blei du plutselig bra igjen?»
«Ja, gudskjelov.» Hun svarte uten å se på ham. «Det var rene mirakelet. Jeg hadde så vondt i magen at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men brått forsvant smerten. Heretter skal jeg være takknemlig for hver dag jeg slipper å ha noen plager.»
«Er svigermora hanses alvorlig syk, siden kona må væra hos henner?»
«Ja, jeg tror det. Hun har tæring. Herr Moen virker nedfor om dagen, han er visst svært glad i henne. Jeg tenkte jeg kunne oppmuntre ham ved å servere kaffe og et par wienerbrød jeg kjøpte hos Magda.»
Vidar bet seg i leppen. Selv hadde han bare fått noen tørre brødskiver med pultost på, enda han ikke hadde vært hjemme på flere uker.

Til toppen

Andre utgaver

Troløs
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Bøker i serien