Uperfekt (Innbundet)

våg å vise hvem du er

Forfatter:

Benedicta Windt-Val (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 264
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Daring Greatly
Oversatt av: Windt-Val, Benedicta
ISBN/EAN: 9788202427535
Kategori: Selvutvikling
Omtale Uperfekt
Brené Browns banebrytende bestselger handler om hvordan det å våge å være modig endrer livet vårt for alltid. Mot til å være oss selv, til å stå fram slik vi er, med sårbarhet og skavanker, til å tro på at vi er gode nok som vi er, til å tre inn i nye og usikre situasjoner. Når vi våger å leve helt og fullt, slippe kontrollen og strevet etter det perfekte, vil vi føle mer empati, tilhørighet og kjærlighet. Vi kommer vi til å endre oss når det gjelder måten vi lever, elsker og omgås familie, venner og kolleger på. Vi kommer til å være foreldre, kolleger og ledere på en annen måte. Vi befrir oss fra skam og blir gladere, helere og lykkeligere. Boka er basert på 12 års forskning på sårbarhet og et ønske om å se hva som gjør oss motstandsdyktige mot skam.

Forfatteren har et av de mest sette foredrag på TED.com. Foredraget er oversatt til 45 språk, også norsk, og er foreløpig sett av over 14 millioner mennesker. Boka har hittil solgt 300 000 eks. i USA. Les mer her.

Til toppen

Andre utgaver

Uperfekt
Bokmål Ebok 2014
Utdrag
Kvinner kan også være svært harde mot andre kvinner, akkurat som faren som knuste sin kunstnerspire av en sønn eller treneren som skjelte ut spilleren sin. Vi er harde mot andre fordi vi er harde mot oss selv. Det er akkurat slik fordømmelse fungerer. Å finne noen vi kan tråkke ned, fordømme eller kritisere blir en måte å komme seg ut av nettet på eller trekke oppmerksomheten bort fra vår egen eske. Hvis du presterer dårligere enn meg på et eller annet område, tror jeg at mine sjanser til overlevelse er bedre.
Det ironiske (eller kanskje naturlige) er at forskningen forteller oss at vi dømmer andre mennesker på de områdene hvor vi selv er sårbare for skam, og vi velger spesielt ut personer som gjør det dårligere enn oss selv. Hvis jeg føler at jeg gjør en god jobb som mor, har jeg ingen interesse i å kritisere andre menneskers valg. Hvis jeg er tilfreds med kroppen min, går jeg ikke rundt og gjør narr av andre menneskers vekt eller utseende. Vi er harde mot hverandre fordi vi bruker hverandre som springbrett for å komme ut av det vi oppfatter som vår egen skam. Det er sårende og lite effektivt, og når man ser på den nådeløse jentekulturen på ungdomsskolen og videregående skole, ser man at det også er smittsomt. Vi har gitt denne lite produktive overlevelsesmekanismen videre til barna våre.
Under mine intervjuer med lærere og skoleledere dukket det frem to mønstre som spesifikt peker på dette problemet. Det første mønsteret som ble rapportert fra rektorer og overlærere, var at barn som benytter seg av mobbing eller kjemper om sosial rang ved å tråkke på andre, ofte har foreldre med samme type adferd. Når det gjaldt jenter, var det spesielt ett utsagn som gikk igjen i intervjuene: ”Foreldrene reagerer ikke på døtrenes oppførsel – tvert imot er de stolte av dem fordi de er så populære.” En av rektorene sammenlignet denne reaksjonen med de fedrene som begynner med å si: ”Jeg håper i det minste at han vant slåsskampen?”
Det andre mønsteret, som først har begynt å vise seg i de siste par årene, gjelder barnas alder når denne adferden begynner å dukke opp. Da jeg begynte på dette arbeidet, var det ikke mye snakk om mobbing, men som forsker på skam var jeg oppmerksom på at det var en økende trend. Faktisk er det mer enn ti år siden jeg skrev en kronikk om mobbing og reality-tv for Houston Chronicle. På det tidspunktet konsentrerte jeg meg om tenåringer, fordi dataene pekte på puberteten som den viktigste perioden for denne typen oppførsel. Men i de siste par årene har jeg hørt om jenter og gutter helt ned i første klasse som opptrer på samme måte.
Hvordan kan vi bryte dette snikende mønsteret? Kanskje ved å bestemme oss for (og vise barna våre) at løsningen på å bli hengende fast i skam ikke er å rakke ned på andre som sitter like fast som oss, men å ta hverandre i hånden og trekke oss løs i fellesskap.
Det som gir meg håp for viljen til å strekke ut en hånd og støtte hverandre, er det stadig stigende antall menn og kvinner jeg møter som er villige til å ta sjansen på å satse på sårbarhet og dele sine historier om motstandsdyktighet mot skam. Jeg ser dette i formelle og uformelle mentorprogrammer. Jeg ser det hos folk som skriver blogger og deler sine erfaringer med leserne. Jeg ser det på skoler og i regelverk som ikke bare blir stadig mindre tolerante overfor mobbing av medelever, men som også holder lærere, ledere og foreldre ansvarlige for barnas oppførsel. Voksne blir bedt om å opptre som rollemodeller for den helhjertetheten de ønsker å se hos barna sine.
Det pågår en stillferdig forvandling som beveger oss fra å ”gå løs på hverandre” til å ”gå bort til hverandre” for å få og gi hjelp. Det er ikke tvil om at denne forvandlingen vil kreve motstandsdyktighet mot skam. Hvis vi er villige til å utvise stort vågemot og risikere å satse på sårbarhet overfor hverandre, vil verdigheten ha kraft til å sette oss fri.

Til toppen