Uskyldighetens museum (Innbundet)

Forfatter:

Bernt Brendemoen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 655
Forlag: Gyldendal
Språk: Bokmål
Originaltittel: Masumiyet müzesi
Oversatt av: Brendemoen, Bernt
ISBN/EAN: 9788205378032
Kategori: Romaner
Omtale Uskyldighetens museum
Tapt kjærlighet, tapt tid

Tyrkiske Orham Pamuks første roman siden han vant Nobelprisen i 2006 er en oppvisning i sofistikert romankunst: medrivende, velkomponert og slepent ironisk.

Kemal er en heldig mann. Som medlem av Istanbuls oversiktlige overklassemiljø på 70-tallet tilhører han et lite, velstående samfunnslag i et ellers fattig land, og lever en tilværelse preget av en særdeles utholdelig letthet. Jobben i farens bedrift volder ham lite besvær. Han er i ferd med å forlove seg med Sibel, en svært passende ung kvinne. De fester og morer seg med vennene sine, også de fra den absolutte eliten. Både klærne og brennevinet er importert fra Vesten.

Tapt ære

Så forelsker Kemal seg i en fjern slektning, den unge, vakre Füsun. I motsetning til Kemal og Sibel tilhører hun ikke overklassen, men jobber som ekspeditrise i en klesbutikk. Dessuten var hun en gang med i en skjønnhetskonkurranse – jevngodt med prostitusjon i visse kretser. De innleder et intenst, lidenskapelig, dårlig skjult forhold, stikk i strid med de gjeldende seksuelle normer. Kemal prøver å opprettholde fasaden og forholdet til Sibel, som han tross alt er oppriktig glad i, men slites i alle retninger av motstridende følelser. Han grubler og drikker for mye. Livet er ikke så lett lenger.

Verre blir det når Füsun gifter seg med en barndomsvenn, den vordende filmregissøren Feridun – ikke av kjærlighet, men for å gjenvinne æren som gikk tapt i forholdet til Kemal. Kemal, som ikke lenger er forlovet, begynner å gå på besøk hos Füsuns familie flere ganger i uka. Bare når han er sammen med henne føler han seg vel, selv om hun sitter sammen med mannen sin. De tre klekker ut en plan om å gjøre Füsun til filmstjerne, med Feridun som regissør og Kemal som produsent/pengesekk. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Det tyrkiske filmmarkedet later ikke til å være modent for den typen høyverdig, europeiskinspirert kunstfilm de to herrene har i tankene. Dessuten vil de helst holde Füsun unna kjekke, glamorøse skuespillere, hvilket vanskelig lar seg forene med faktisk å spille inn en film.

Bak fasaden

Uskyldighetens museum er på mange måter en roman om blankpolerte, men skjøre overflater. Under overklassens omfavnelse av vestliggjort modernitet står urgamle verdier fjellstøtt. De unge kvinnene må gjerne studere i Paris, gå i korte designerkjoler og drikke seg fulle, bare de ikke har sex før ekteskapet. Under en fjærlett, perlende omgangstone blant de unge, vakre og vellykkete koker det av begjær og bedrag, både i forretnings- og privatlivet. Og under Kemals private kjærlighetshistorie bobler en sosial uro: Terrorister fra høyre og venstre skriver slagord og sprenger bomber, men for Kemal blir dette aldri mer enn distraksjoner fra hans årelange besettelse.

Pamuk begår stor romankunst her, og viser i sin håndtering av både form og innhold hvorfor han i dag regnes som en av verdens ypperste skjønnlitterære forfattere. Museet i tittelen (som Pamuk selv har opprettet i Istanbul, og hvor boken fungerer som en gratisbillett!) er Kemals samling av objekter knyttet til forholdet til Füsun. Mens årene går – en prosess Pamuk skildrer på absolutt mesterlig vis – stjeler, finner, kjøper og lager Kemal gjenstander som kan holde det tapte fastfrosset, som kan kapsle inn begivenhetene og menneskene i hans liv slik han vil huske dem. Gjenstander er enkle sånn. Mennesker er det verre med. De forandrer seg. De har sine egne indre liv. De blir borte.

Ironi og oppriktighet

At det finnes atskillige lag med ironi i denne romanen, er hevet over tvil. Uskyldigheten Kemal klamrer seg fast til er jo langt fra uskyldig, men grunnet i bedraget av Sibel. Og selv om Kemal er fortelleren, en slags guide som stolt viser frem museumsgjenstandene sine, er han slett ingen helt, og langt fra pålitelig. Hans tendens til å behandle enorme samfunnsproblemer som kulisser i hans eget følelsesdrama får en bitende undertone, blir en studie i egoistisk dekadanse. (Et helt bevisst trekk fra Pamuk, selvfølgelig, som selv dukker opp i romanen som medlem av en tidligere rik, nå konkurs familie, en mann som i Kemals øyne 'virket hissig og utålmodig og hele tiden forsøkte å flire ironisk'.) Og allikevel rives vi med av Kemals fortelling, av de store følelsene gitt elegant form. I sin kombinasjon av slepen ironi og utilslørt lidenskap, av kunstferdighet og enkel oppriktighet, står romanen frem som et utsøkt kunstverk, og en av høstens mest gledelige leseropplevelser.


«En fantastisk rik bok» Gabriel Vosgraff Moro, VG (terningkast seks)

«[Pamuk] er en tålmodig plotter, med en helt forbløffende sans for utporsjonering og utvikling, og han krever tålmodighet av leseren også. Han vet å gå et emne etter i sømmene, se det fra alle mulige vinkler, forfølge det så langt intellektet kan bære, uttømme det. Som Uskyldighetens museum vitner om, kan det da oppstå en svimlende dybde. [...] Uskyldighetens museum er et komplekst mesterverk» Frode Johansen Riopelle, Klassekampen 

«... et gyllent overflødighetshorn» Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen

«
Uskyldighetens museum er en bok som sakte og sikkert vokser til et vakkert og vemodig mausoleum over en desperat kjærlighet. En bok som viser hvordan det tradisjonelle gradvis blir fortrengt av vestens modernitet. Uskyldigheten forsvant og finnes nå bare på museer.» Torbjørn Trysnes, Fædrelandsvennen




Til toppen