Utstøtt (Heftet)

Serie: Nye horisonter 4

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nye horisonter
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202401863
Kategori: Romanserier
Omtale Utstøtt

​Amanda blir fortvilet når det går opp for henne hvem det er Arthur har berget. Hun er ikke et øyeblikk i tvil om at Wilhelm vil skape problemer for henne, og frykter for at Johannes’ foreldre vil tvinge henne til å reise videre sammen med ham. Og hvordan vil Johannes reagere hvis han kommer hjem og «Synden» fremdeles ligger ved brygga?

Johannes’ arm falt fra Amandas skulder. Nå hadde han fått øye på de svarte bokstavene som sto malt foran på baugen på den fremmede båten. SYNDEN.
    – Hva gjør han her? Stemmen hans hadde forvandlet seg fra varm og kjærlig, til å inneholde et iskaldt sinne.

UTDRAG FRA BOKEN:
Amanda merket at knærne ville gi etter under henne. Redselen hun følte hadde samme styrke som om bølgene på den opprørte fjorden der ute skulle ha slått over henne.
    – Nei! Han må ikke komme hit med ham! Arthur … han må ikke ta ham med hit!
Amanda var ikke klar over at hun snakket høyt, ikke før hun hørte Gjertrud si:
    – Hva er det du står der og babler om?
    – Båten. Synden …, mumlet Amanda, som om hun fremdeles snakket til seg selv.
    – Synden? Gjertrud kom bort og stilte seg ved siden av henne ved vinduet. Med et lavt sukk plukket hun opp kikkerten, som Amanda hadde sluppet i gulvet. Hun undersøkte den nøye for å se at ingen av linsene var knust, før hun satte den for øynene og rettet den mot vinduet og utover fjorden. – Ja, så sannelig! sa hun etter noen tause sekunder. – Det står Synden fremme i baugen. Nå lot hun kikkerten synke og snudde seg mot Amanda, som hadde satt seg på en kjøkkenstol. Der satt hun med armene rundt seg mens hun stirret tomt fremfor seg. – Var det ikke det du sa at den het, båten du reiste med, sammen med denne fyren? Han som satte deg i land på holmen.
    Amanda nikket. Hun var tørr i munnen og det føltes som hun hadde mistet all kraft. Som om ingenting lystret henne lenger. Bena ville ikke bære henne, derfor hadde hun satt seg. Hun ville åpne munnen og si til Gjertrud at det stemte, det var Synden hun hadde vært om bord i, og hun ville rope ut i protest mot at Arthur skulle slepe båten og – etter all sannsynlighet, William Akselsen – med seg til Krogmovika. Han måtte ikke komme dit! Hun ville ikke se ham igjen. Aldri mer!
    Hun ble overrasket over den sterke frykten mannen hun hadde levd sammen med i flere uker skapte hos henne. Og det selv om han for øyeblikket befant seg ute på sjøen, sikkert en hel kilometer fra der hun satt.
    Hun skalv innvendig, og plutselig kjente hun tårene presse på.
    Johannes! tenkte hun. Johannes, hvorfor er du ikke her nå? Hvor skal jeg gjøre av meg om William kommer hit? Om de lar ham få komme inn, og han får se meg her?
    Hun følte seg som et jaget dyr som brått var kastet ut til en sulten ulveflokk. Verken Gjertrud eller Arthur ville ha henne der, og selv om de den siste tiden hadde mast mindre om at hun måtte komme seg derfra, følte hun likevel Gjertruds motvilje hver dag. Dagmar behandlet henne også som en flue i suppen. Nå var Konrad kommet hjem, og om han ikke hadde gitt uttrykk for at han ønsket henne bort fra Krogmovika, var det mye i måten han snakket til henne og behandlet henne på som tydet på at hun ikke kunne vente seg noen støtte fra den kanten. Skulle nå William også komme og slutte seg til denne lille hæren av motstandere?
    Amanda hadde aldri før følt seg mer alene.
    Dagmar var også kommet til nå. Både hun og Gjertrud sto ved vinduet og fulgte med på de to båtene som nærmet seg der ute mellom de hvite skumtoppene. Gjertrud var den som holdt kikkerten.
    Amanda ble sittende. Hun kjente den båten. Hun behøvde ikke å studere den nøyere for å vite at det var Williams båt Arthur slepte med seg inn mot land, og hun ønsket ikke å forsterke den frykten som hadde bitt seg fast i henne ved å se den komme stadig nærmere. Så nært at hun til slutt ville kunne se William også, bak roret inne i styrehuset.
Jeg kan ikke unngå å se ham, tenkte hun og reiste seg. Men hun stilte seg ikke ved vinduet. I stedet ble hun gående frem og tilbake over kjøkkengulvet, mens hun klemte håndflatene mot kinnene og prøvde å ta seg sammen. Nå måtte hun roe seg ned og ikke få panikk. Kanskje hun skulle kle på seg og gå ut. Gå så langt unna Krogmovika som hun kunne komme, og så holde seg borte så lenge William og Synden befant seg der. Eller til Johannes og Karsten kom tilbake. Da først ville hun føle seg trygg.
    Men i neste øyeblikk forkastet hun den tanken. Det var for kaldt og stormfullt der ute nå. Hun kom til å bli syk igjen dersom hun oppholdt seg for lenge utendørs. Dessuten, tenkte hun og prøvde å hente frem fornuften, om nå Arthur tok William med seg til Krogmovika, og om han nå tok han med seg inn til de andre, hva kunne skje? Ingenting. Han kan ikke angripe meg, han kan ikke drepe meg, selv om det sikkert er det han vil ønske å gjøre når han ser at jeg ikke omkom der ute på skjæret. Men han kan ikke gjøre meg noe så lenge de andre er her. De vil riktignok bli kvitt meg, de også, men de vil ikke godta drap! Han kommer ikke til å tørre å gjøre meg noe så lenge jeg holder meg sammen med dem. Derfor var det best å bli hvor hun var og bare vente.
    – Han tar ham med hit, hørte hun Dagmar si borte ved vinduet.
    – Ja, jeg ser det. Gjertrud lot kikkerten synke.
    Amanda hadde trukket seg tilbake, lengst inne i kjøkkenet, og sto og lente seg mot kjøkkenbenken. Den verste hjertebanken hadde gitt seg nå. Tanken på at hun tross alt hadde andre mennesker rundt seg og ikke kom til å være alene med William, hjalp litt. Nå la hun merke til at Gjertrud hadde en dyp rynke mellom brynene. Det var tydelig at hun var bekymret, hun også, noe som beroliget Amanda litt.
    – Jeg skjønner ikke hva han har her å gjøre, mumlet hun nærmest for seg selv. Så snudde hun seg mot Amanda. – Du steller ikke til bråk nå, vel?
    – Bråk? Amanda så uforstående på henne.
    – Ja. Bråk! Dere er vel ikke akkurat hjertevenner, du og denne syndige skipperen som har kalt opp båten etter sin egen oppførsel. Det kan jo tenkes at du ønsker hevn over ham for det han gjorde mot deg før du havnet på skjæret. Men det sier jeg deg, jeg vil ikke ha noen hevnaksjon her på gården. Da får du heller bli med ham ut i båten igjen, når han får den i gang, så får dere ta oppgjøret der.
    – Oppgjøret? Hva slags oppgjør? spurte Amanda.
    – Jeg går ut fra at årsaken til at han driver rundt i disse farvannene er at han angrer på det han gjorde mot deg, og prøver å finne deg. Det var vel en vanlig kjærestekrangel som gjorde ham så sint at han satte deg i land. Og nå vil han slutte fred. Og da … Hun rettet en tynn pekefinger mot Amanda. – Da vil jeg ikke ha noe av at du protesterer og skaper ufred hos oss. Da får du se å bli med ham …
    – Aldri i livet! Amanda så forskrekket på henne. – Jeg vil ikke se den mannen for mine øyne mer! Jeg vil verken hevne meg eller forsones med ham. Så ha ingen forhåpninger om at dere blir kvitt meg når han drar herfra!
    – Nå … Det er det vel ikke du som bestemmer. Dette er hjemstedet vårt, det er vi som bor her som bestemmer hvem vi vil ha boende her, og …
    – Johannes vil ha meg her! avbrøt Amanda henne før hun rakk å tenke seg om. Hun bare måtte si det, i håp om at det kunne ha en aldri så liten innvirkning på hennes sjanser til å fortsette å bo der. I hvert fall en tid fremover. Kanskje over vinteren.
    – Johannes. Gjertrud blåste foraktelig. – Han vet ikke selv hva han vil, den gutten.
    – Johannes er ingen gutt lenger, han er en voksen mann! Amanda klarte ikke å la være å si henne imot. – Han har vel lov til å ha sine egne meninger, han som dere andre.
    – Vel, nå var det ikke Johannes vi diskuterte, svarte Gjertrud kort. – Spørsmålet er, hva du gjør når Arthur kommer trekkende med denne … denne synderen!
    Hadde ikke situasjonen vært så anspent som den var, ville Amanda ha trukket på smilebåndet av at Gjertrud omtalte William som synderen. At hun lot båt og eier gå under den samme benevnelsen. Men nå følte hun ingen trang til verken å smile eller le. Redselen for hva som kom til å skje når William fikk se henne, satt som et stramt bånd rundt brystkassen.
    – Nå er de snart inne ved brygga. Dagmar sto fremdeles ved vinduet og fulgte med. – For en merkelig båt! Det ser ut som en blanding av en husbåt og en fiskeskøyte.
    Gjertrud snudde seg mot vinduet igjen.
    – Arthur er nok ikke klar over hvem det er han har tatt på slep, sa hun.
    – Vet han ikke at båten hun … Dagmar gjorde et kast med hodet i retning av Amanda, – … at båten hun reiste med het Synden?
    – Jeg husker ikke om jeg har fortalt ham det. Uansett … Gjertrud trakk på skuldrene, – … så har han sikkert glemt det. Han begynner å bli så glemsk. Hun løsrev seg fra utsikten ved vinduet og tok på seg lusekofta, før hun gikk ut i bislaget og trakk på seg en vindjakke over kofta. – Jeg går ned til dem og hører hva som skal skje. Om han blir værende …
    Amanda trakk pusten i et skjelvende sukk, så beveget hun seg forsiktig, som om hun var redd William skulle se henne gjennom veggene om hun ikke utviste varsomhet, bort til vinduet igjen. Med bankende hjerte og en stigende redsel så hun Arthur legge sin egen båt inntil brygga, før han hjalp Synden å legge seg på motsatt side. Gjertrud var nå på vei ned til dem med faste skritt og armene svingende langs sidene.

 

Til toppen

Andre utgaver

Utstøtt
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Ellinor Rafaelsen:

Bøker i serien