"Må leses" i Mars

Michel Houllebecq: Serotonin

Michel Houellebecq er en av Frankrikes mest kjente samtidsforfattere. Flere av bøkene hans har oppnådd kultstatus og skapt heftige og langvarige debatter. Nå er han ute med nok en roman, Serotonin, den kanskje morsomste og mørkeste boken han har skrevet.

Boken er allerede utsolgt etter den kom i salg 21. februar, men nytt opplag kommer 7. mars.

Hovedpersonen i Serotonin, Florent-Claude Labrouste, er en depressiv agronom, hjemsøkt av sin fortid, i eksistensiell bevegelse mot et bakteppe av et samfunn i krise. Han er lei av jobben og enda mer lei av sin unge, overfladiske japanske samboer, som han bare har forakt til overs for. Etter å ha overveid å drepe henne, bestemmer han seg heller for å gå for en frivillig forsvinning.

Han vender tilbake til sine røtter på bygda i et Frankrike som er ødelagt av globalisering og EUs liberale fellesskapspolitikk. Bøndene sliter med å få enden til å møtes, og bygdefolket er modne for oppgjør. Det eneste som holder ham oppe er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – og ideen om å treffe igjen sin tidligere kjæreste, Camille. Men er det i det hele tatt mulig å være lykkelig i et moderne, vestlig samfunn?


Det er i slike smale sprekker i den forherdede hinnen av svartsyn at romanen får dybde og dimensjon. Kontrasterende lynnedslag blinker gjennom fortellingens mørke, og det er da Houellebecq er på sitt beste
Jon Rognlien, Dagbladet

Haruki Murakami: Drapet på kommandanten

Haruki Murakami er tilbake med ny kritikerrost roman! Drapet på kommandanten er en roman i to deler, og første bok er nå utgitt på norsk.

En trettiseks år gammel portrettmaler blir dumpet av kona. Han flytter ut på dagen, og etter en tid ender han opp i et hus oppe i fjellene. Huset har tilhørt en berømt gammel maler. Snart begynner det å skje merkelige ting. På loftet finner han et uhyggelig maleri, «Drapet på kommandanten», laget av den tidligere eieren. Han kan ikke slippe tanken på det.

Funnet av bildet setter i gang en rekke av surrealistiske hendelser. Her inngår overnaturlige fenomener som på typisk Murakami-vis fører historien i bisarre retninger. Den navnløse fortelleren er, som mange av Murakamis figurer, en ensom ung mann som leter etter en retning i livet og i kjærligheten.


Det er som om Franz Kafka byr Stephen King opp til dans i en film av David Lynch. Murakami forener uanstrengt lav- og høykultur, japansk folklore med vestlige impulser, både litterært og tematisk.
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG